Wilses formalhage, kobberstikk av J.N. Wilse

Jacob Nicolai Wilse  (1735 - 1801)

Hagen Jacob Nicolai Wilse anla på Spydeberg prestegård i Østfold, skulle bli stående som et uttrykk for hans liv og gjerning. I dag ligger dette naturlaboratoriet gjenskapt etter mange års forfall.

   Jacob Nicolai Wilse var trettitre år og ungkar da han kom til Spydeberg som sogneprest i 1768. Han opplevde østfoldlandskapet som berusende vakkert; det var ikke flatt som hjemme, men åpent og bølgende, med rygger, holer og åkersletter vevd sammen med dype bekkedaler og små og store åkerholmer. Rundt prestegården lå grankledde åskammer, på østsiden rant «Storelva» i en dyp revne. Om våren sto fosseregnet til himmels der Glomma kastet seg ut over Haltorpfossen. På kalde dager la frostrøyken seg som et hvitt bånd fra Øyeren i nord til Fredrikstad og Singlefjorden i sør.

Haltorpfossen

Jacob Nicolai Wilse ble født i Danmark i 1735. Han trådte sine barnesko i Lemvig på Sønderjylland, der faren, Peder Jacobsen Wilse, var lærer på latinskolen og klokker i Lemvig kirke. Jacob Nicolai vokste opp med en to år yngre søster og en fire år yngre bror. Da han var sju, ble faren vigslet til sogneprest, og familien flyttet til Søndbjerg på Thyholm, lenger nord på Jyllands vestkyst.

Kart over Danmark

    I Søndbjerg ble Jacob Nicolai undervist av faren, sammen med kameraten sin, Anders Hvas, som var sønn av forgjengeren i embetet. Orbis pictus, verdens første billedbok for barn, ble Jacob Nicolais kjæreste bok. Han fattet gradvis større og større interesse for undervisningen, og fra han var ti, begynte han å skrive selv, blant annet en liten lærebok i geografi. Han tegnet av et bykart over Hamburg, og gledet seg over å kunne plassere Thyholm på et kart over Danmark. Han kjøpte medisiner og laget et husapotek.

Prospekt av Søndbjerg prestegård

Bilder fra Orbis pictus

  Anders Hvas’ storebror Christen returnerte fra København og kunne fortelle guttene om de «smukke vitenskaper» – musikk, poesi, teater og mekaniske kunster – og om astronomen Tycho Brahes arbeider. Guttene ble trukket mot København. Christen skulle siden bli inspektør ved Det Kongelige Teater, Anders endte som prost på Jylland.

Som syttenåring startet Jacob Nicolai studiene ved Københavns universitet, hvor han avla teologisk embetseksamen fire år senere. I 1753 døde søsteren, seksten år gammel. Faren ville ha Jacob tilbake som degn i sitt sognekall, men han takket nei. «I mangel av lyst ville jeg være i København til fremme av vitenskapene», skrev han senere.

   Han fikk et treårig stipend og studerte videre, blant annet tysk og fransk. Da Jacob måtte bestemme retning, ba faren ham velge teologi. Han holdt sin første preken i 1754, ved Bartovs Hospital.

   Mens Wilse ventet på å få et embete, praktiserte han som huslærer. Vinteren 1756–1757 underviste han på adelsgodset Gudumlund ved Ålborg, hos majorinne Isabella von Buchwald, og skaffet seg mange «gode forbindelser». Vinteren etter var han huslærer for naboprestens sønn, løytnant Benzon, samtidig som han underviste sin yngre bror Niels.  

                        Gudumlund ved Ålborg

Sommeren 1756 var han hjemme i Søndbjerg. Han tegnet da et kart over hele Thyholm. Fire år senere begynte han på Thyholms beskrivelse, et verk Niels ferdigstilte.

   I årene 1758–1760 fulgte Wilse forelesninger i fysikk, matematikk, kjemi og medisin. Han lot seg inspirere av professor Christian Gottlieb Kratzenstein, rektor ved Københavns universitet, som var medisiner, ingeniør og fysiker og underviste i naturhistorie. I en av sine levnetsbeskrivelser argumenterer Wilse for at en prest trenger å studere mer enn teologi fordi han skal opplyse allmuen i alle spørsmål, ikke kun de åndelige.

Sommeren 1759 deltok Wilse i botaniske ekskursjoner med dr. Holm, en av Carl von Linnés elever. Om høsten ble han invitert til konferensråd P.A. Lehns gods Berritzgård på Lolland, «for omgangs skyld i vitenskaper». Da vinteren kom, levde han på Lehns bekostning i København. Her studerte han de «smukke vitenskaper» og leste Voltaire, Corneille og Racine. Han skrev et teaterstykke på fransk, Philinde, og et selvbiografisk stykke på vers, Lucile ou l'étudiant infortuné, utgitt i Christiania i 1762. Men han mistrivdes og visste ikke hva det skulle bli av ham. Han ønsket å komme seg til utlandet, men hadde ikke penger, og fikk avslag på søknadene om reisestipend.

Lehns gods Berritzgård på Lolland

På anbefaling fra Lehn ble han ansatt som huslærer og hovmester hos den svenskfødte brukspatronen Peder Mossencrone i Fredrikshald. Dette var Wilses første kontakt med Norge. Den ene onkelen på morssiden, Laurits Bierregaard, var prest i Eidsberg, den andre i Lardal i Vestfold. Under dette oppholdet, vinteren 1763, prediket han hos onkelen i Eidsberg. Samtidig drev han med landmåling og tegnet kart, og han skisserte en maskin til skogrydding.

   Wilse skrev denne vinteren at «det var tid at søge brød». Han ønsket å bli kapellan, men ingen muligheter bød seg. Han håpet på en stilling ved Kongsberg Sølvverk, ble invitert dit, men fikk ingen avklaring. I stedet flyttet han til Christiania, hvor han studerte engelsk. Han skrev et stykke om sjelens udødelighet og laget en plan til realskole-anlegg i Norge. I tillegg oversatte han til fransk Christian Braunmann Tullins dikt «Majdagen», som er en hyllest til det landlige livet.

   Etter en strevsom sjøreise kom Wilse tilbake til København og reiste hjem til foreldrene sine sommeren 1764. På Thyholm ble han kjent med femten år gamle Anna Cecilia Thorup. Hun hadde flyttet til prestegården etter at mormoren, som hadde oppdratt henne, døde. Anna Cecilia var et «uegte» barn, faren ble oppgitt å være den rike herremannen til Vestervig.

   Under oppholdet på Thyholm ble Wilse ansatt av borgermester Richter i Fredericia som veileder for barna hans. Samtidig øvde han seg på å preke i egnens kirker, blant annet i den tyske. Han ble oppfordret til å utarbeide en Fuldstændig Beskrivelse af Fredericia.

Manuskriptet tok han med seg til København, men i skuffelse over at det ikke ga ham noe reisestipend, solgte han det for en billig penge. Beskrivelsen ble publisert i 1767 og er ansett som et viktig topografisk verk i Danmark, med 300 detaljerte sider om dette området på Øst-Jylland.

  Noen prestestilling fikk han heller ikke, til tross for at han søkte flere kall. I 1768 tok han derfor magistergraden i filosofi. Han var nå huslærer hos den russiske ambassadøren til København, Caspar von Saldern, hvor han ga undervisning i matematikk og fysikk til fire unge russiske adelsmenn som oppholdt seg ved ambassaden. Undervisningen foregikk på fransk, med repetisjon på tysk. Wilse hadde håpet at von Saldern skulle skaffe ham en prestestilling i Russland. Han søkte dessuten et professorat i matematikk ved universitetet i Kiel. Ambassadøren ba ham heller søke seg til Norge, og det var på von Salderns anbefaling at Wilse sommeren 1768 fikk embetet som sogneprest i Spydeberg. Han hadde planlagt en tysklandsreise, men i brevet fra biskopen i Aggershus Stift ble han bedt om å tiltre straks.

Etter ankomsten til prestegården den 17. juni skrev Wilse et hylningsdikt til Spydeberg. Første strofe lyder: «Jeg kom til Spydeberg, som til et herresete …»

   Noe av det første han gjorde, var å tegne et detaljert kart over prestegården og landskapet rundt. Deretter gikk han i gang med å utvikle prestegårdshagen. I 1769 skrev han et brev til Carl von Linné (1707–1778) hvor han orienterte om prosjektet og ba om å få tilsendt frø. Brevet befinner seg i Linnés store samling i The Linnean Society i London.

Wilses brev til Linné 1769.

Sommeren etter reiste Wilse til København for å gifte seg med Anna Cecilia. Bryllupet sto den 23. juni 1770 i Vor Frelsers kirke. Brudeparet dro til Spydeberg landverts opp gjennom Sverige. Wilse skrev på Haandbog for Landmænd, og han arbeidet med å utvikle metoder for å beskrive ulike værtyper.

   Deres første barn, Maria Christiane, kom til verden i 1771. Hun døde etter noen måneder. Året etter ble Bjørn Peter født, og i 1773 Maren Sophia, og i 1774 Jens Caspar.  Wilse skrev om vonde nødsår, med sult og barkebrød. Han ble utkalt til syke, skrev han, antakelig fordi folk ønsket råd av mannen som hadde fulgt medisinstudier i København, og som hadde apotek med legende urter.

På denne tiden arbeidet Wilse med planer for en botanisk hage og en nasjonalpark i Norge – en parc academique og et museum universalis. For Wilse var vitenskap, kunst og kultur deler av et uløselig hele. Det var mennesket i sitt miljø og sin sammenheng som sto i sentrum for hans interesse og respekt. I sine arbeider viser han at det humanistiske prosjektet går ut på å finne svaret på spørsmålet «hva er et menneske?». Spydeberg preste­ gård ble ikke bare et naturlaboratorium, men også et «humanismelaboratorium». Wilses mål var å gjøre sitt eget hageanlegg til en parc academique og et museum universalis.

   Selv om han ikke kan sies å ha anlagt en fullverdig engelsk landskapshage utenfor formalhagen, er resten av hageanlegget uten tvil inspirert av den nye engelske 1700­tallsskikken. I området utenfor formalhagen anla han flere dammer, derav navnet Damhagen. Først fikk han gravd ut den store 

Langdammen, som er 2000 m2 stor (20x100 m). Her startet han oppdrett av karuss. Han drev det så langt at han solgte fisk i vektklasse 0,5–2,0 kg til kon­ sum i Christiania. Karuss hørte den gang til «herrefiskene», og selv om vi ikke lenger har tradisjon for den i Norge, er den fortsatt regnet som en delikatesse andre steder i Europa. Wilses dambruk hører med til de tidligste dokumen­ tasjoner på fiskeoppdrett i Norge.

      Obelisken, eller pyramiden, som han kalte den, var et blikkfang i hagen også i Wilses tid. Den sto som en representant for nyklassisismen, en stil som i dag kan oppfattes som tung og gammeldags, men som den gangen tvert imot var radikal og på mange måter et opprør mot kirkens undertrykking av antikkens litteratur og kunst.

Sokkelen til obelisken i formalhaven på Spydeberg prestegård

På den tiden var to åndsretninger til stede samtidig i de tyske og nordiske områdene: den kunnskapssøkende opplysningstiden og den strenge pietis­ men. Wilse ser ut til å ha hentet det beste fra to leirer; hos ham fantes det ikke noen uhåndterlig motsetning mellom de to tenkemåtene. På veggene i pre­ stegården hadde han portretter av både radikale rasjonalister og stramme pietister. I sin selvbiografi omtaler Wilse seg som «oppriktig og fordomsfri, med imaginasjonsevne og en form for medfødt munterhet». Det passer godt med en av hans viktigste formaninger, som i dag finnes på sokkelen til den nyoppførte obelisken. Der er det på den ene siden malt inn: Fornøy dig i din Tiids Herlighed. Formaningen utstråler livsglede og optimisme. På sokkelens motstående side er et av Wilses valgspråk malt inn: Licet omnibus esse beatis. Han hevder altså at det er tillatt for alle og enhver å søke lykke og lykksalig­ het. Dette utsagnet representerte noe nytt fra en prestemunn. Budskapet «Fornøy dig i din Tiids Herlighed» er i tillegg støpt inn i den nye stabburs­ klokka fra 2014. Dette gode budskapet skal ljome ut over hagelandskapet når det ringes i klokka.

   I juli 1775 døde, med to dagers mellomrom, Maren Sophia og Jens Caspar. På nabogården Giltvedt døde tre barn i begynnelsen av august av sam­ me epidemiske sykdom. Anna Cecilia, som nå hadde mistet tre barn, fødte en jente noen måneder senere. Året etter dro Wilse på en etterlengtet reise til Hamburg og Berlin. Han var der i fem måneder, fra mai til oktober. Anna Cecilia skulle vært med, men var ikke frisk nok. Reisen ble av stor betydning for Wilses videre virke. Han besøkte det velrenommerte vitenskapsakademiet i Berlin og akademiets sekretær Samuel Formey. Formey ble Wilses mentor og bidro til hans videre suksess innen tysk akademia. Han traff også direktør M. Beguelin, som på vitenskapsselskapets møter leste opp artiklene Wilse sendte til Berlin i åre­ nes løp. I arkivet etter Samuel Formey er det nærmere 40 000 brev. Arkivet inneholder en utbredt korrespondanse med Jean Jacques Rousseau, Denis Diderot og andre sentrale opplysningstidsfilosofer. Wilse befant seg med andre ord i navet av europeisk opplysningstid. Han så opp til «filosofkongen» Fredrik den store og besøkte slottet Sanssouci med omkringliggende parkanlegg i Potsdam.

               Slottet Sanssouci utenfor Potsdam                                      Frederik den store av Preussen

Inntrykkene fra reisen ble trykt i de reiseskildringene som senere ble utgitt på dansk, og dessuten kom på tysk i Johann Bernoullis bokverk Sammlung kurzer Reisebeschreibungen.

   Fram til 1778 samlet Wilse stoff til Spydebergs beskrivelse, som ble sluttført samme år for trykking året etter. Samtidig utga han et månedstidsskriftet Maanedlige Afhandlinger i Hensigt paa det sande, nyttige og behagelige, hvor han skrev om lysthager på landet, offentlige biblioteker og behovet for et eget universitet i Norge. Det ble med én årgang.

   Anna Cecilia ble syk av det trekkfulle huset på prestegården, og Wilse fikk satt opp en ny boligfløy. Byggeprosessen har han beskrevet i detalj. To stuer og to kammers ble oppført i første etasje, og et stort studerkammer med bibliotek og naturalkabinett i andre, med utsikt mot øst, nord og vest. I biblioteket i Spydeberg hadde han 1500 bøker, hvorav 200 var til utlån. Fra utsiktspunktene tegnet han viktige motiver ved hjelp av et camera obscura. Noen av dem er bevart.

   De stedegne landhusholdningskalenderne var populære på 1700-tallet fordi de var nødvendige for matauk og overlevelse. Vi har beretninger om hyppige uår og utstrakt sultedød i Sør-Norge. For å hjelpe bonden til å tenke enda bedre gjennom naturens orden og handle i rett tid, utarbeidet Wilse en landhusholdningskalender for de indre bygdene i Østfold. Den er spennende lesning også i dag, og viser oss hvor sårbar all matproduksjon er. «Meteorologisk Natur- og Landhuusholdningskalender for Norge søndenfields» sendte Wilse til vitenskapsselskapene i Berlin og Stockholm i 1775. Han fikk bifall fra begge hold for arbeidet sitt.

   I tillegg til jordbruket var Wilse sterkt opptatt av skogbruket. På forstfaglig grunnlag var han bekymret for den utstrakte avskogingen som foregikk ikke bare i Mørkskogen og områdene omkring Spydeberg Varde, men også i skogene ellers. På et kobberstikk som viser prestegårdsdammen i Spydeberg, ser en hvordan røyken stiger opp fra et stort antall kullmiler i området mot Vardåsen. Jernverket i Moss trengte store mengder trekull, og dette var god butikk for skogeierne. Det var imidlertid de store flatehogstene i det kalde klimaet som bekymret Wilse.

Bilde av Langdammen.

Klimamessig snakker vi om denne tiden som «den lille istid». Det var mange uår etter hverandre, noe presten i Hobøl, Lars Rasch, beskrev inngående. Amtmann Balthazar S. Fleischer (1703–1767) i Moss skrev til kongen i 1760-årene og ba om tillatelse til å oppføre Norges første kornmagasin, som han foreslo skulle settes opp ved Hobøl kirke. Kornmagasinet ble oppført, og det sikret at såkornet ikke ble spist opp i løpet av vinteren. Likevel var det mange mennesker som sultet i hjel i Østfold i disse årene. De lærde prester hadde derfor god grunn til å være opptatt av «mat og medisiner». Noen bedre praktisering av Guds ord enn å ta vare på menneskene kan en vel neppe tenke seg.

   I 1778 utkom avhandlingen Meteorographia compendiosa, hvor Wilse ut­ viklet en metode og et tegnsystem for nedtegning av meteorologiske obser­ vasjoner. Det brakte Wilse i kontakt med kurfyrsten av Pfalz og Bayern, Karl Theodor (1724–1799), som var en overbevist fysiokrat. Ordet fysiokrati kan utlegges som «styresett som bygger på det som springer ut fra naturen». Fysiokratene var den lærde krets som mente at det ikke fantes noen annen reell verdi enn den jorda kastet av seg. For dem sto jorda, og de som arbeidet på den og med den, som det største og mest verdifulle av alt nyttig liv og virke. Landbruket, hagebruket og birøkten var næringer det måtte satses på. Det var disse feltene som ga mennesket mat og medisiner.

Kurfyrsten var ikke bare vitenskapelig interessert i forbedringer innen landbruket, men så også verdien av klimastudier og bedre meteorologiske målemetoder både for landbruket og for sjøfarten. Han etablerte derfor et nettverk av målestasjoner som strakte seg fra Ural i øst til Nord-Amerika i vest, fra Grønland i nord til Middelhavet i sør. Det ble etablert til sammen trettisju målestasjoner. Wilse oppnådde å bli innlemmet i dette nettverket og fikk som de andre observatørene tilsendt justerte instrumenter fra kurfyrsten. Det dreide seg om kalibrerte termometre, barometre, et hygrometer samt et deklinatorium, et instrument til å måle den magnetiske misvisningen. Tidligere klimaoversikter var upålitelige på grunn av ukalibrerte måleinstrumenter. Spydeberg prestegård, og etter hvert Eidsberg, ble værobservatorier i dette pionernettverket som skulle danne grunnlaget for at senere geografer, først og fremst Alexander von Humboldt (1769–1859) og hans kolleger, kunne videreutvikle klimaforskningen.

Værobservasjonene som ble sendt til Mannheim, ble med jevne mellomrom trykket i publikasjonen Efemerides. Det skulle gå mer enn hundre år før det igjen ble prestert noe av like stor verdi som det innsatsen til disse pionermeteorologene representerte. I vitenskapshistoriske miljøer, bl.a. Einstein Papers Project, er arbeidene til Wilse og hans medarbeidere velkjent, og observatoriene i Spydeberg og Eidsberg godt registrert. Man kan si at Wilse gjennom disse observasjonene var del av verdens første klimapanel.

Utsnitt Europa - isotermkart 1838

Data fra Spydebergobservatoriet

Wilses hovedverk er Spydebergs beskrivelse. Den ble trykket i Christiania i 1779, med følgende bladtittel:

Physisk, oeconomisk og statistisk

Beskrivelse

over

Spydeberg Præstegield

og Egn

i Aggershuus-Stift udi Norge,

og i Anledning deraf

adskillige Afhandlinger og Anmerkninger

deels Norge i Almindelighet, deels dens

Østre-Kant i Særdeleshed vedkommende,

med nødvendige

Kobbere og Bilager,

efter 10 Aars egne Undersøgninger

forfattet af

J.N. Wilse Mag. Phil.

Sognepræst sammesteds.

Spydebergbeskrivelsen er inndelt i tre hovedavsnitt: «I. Deel. Egnens naturlige Beskrivelse», «II. Deel. Om Landhuusholdningen», «III. Deel. Om Folket selv, det offentlige og Tiiderne».

Wilses drømmer for Norge og Europa er ordfestet i kapittelet «Eftertiden i Norge». Fantasifiguren Philoneus står ved tusenårsskiftet i år 2000 på toppen av Mjærskaukollen (300 moh.) like nord for østfoldgrensa og skuer nedover Østfold og hele Europa. I Philonei munn legger Wilse sine framtidsvisjoner: om fredstider, om kunnskapsbasert samhandling, om bærekraftig verdiskaping til sunn og fordelt velstand. Intet mindre.

   Fortellingen skildrer vandringen gjennom et underjordisk bibliotek i en tempellignende utbygging av Mjærskaukollen. «Den gamle Viise» tar Philoneus rundt og viser ham bøker, skulpturer, kunstkabinetter, skuepenger (minnemynter) og mye annet med budskap om dydene og de gode rådene som gir menneskene et godt liv. Her var det politisk krutt av beste sort, som på flere punkter ikke passet datidens reaksjonære krefter. Desto mer interessant er det for oss i dag å gå inn i en rik samling allmenngyldige sannheter som kan ha betydning for våre veivalg. Fortellingen «Eftertiden i Norge» er fortsatt aktuell.

Mjærskaugkollen

Visjonene for Norge og Europa ble av det reaksjonære kanselliet i København ansett som så farlige at hele opplaget ble sensurert. Wilse forteller at det var «just dette Tillæg til Spydebergs Beskrivelse som tildrog sig en høi Persons Opmerksomhed i den Grad at han bød den confisqueres». Han fikk ikke vite hva det var som var utålelig, og han filte på manuset så godt som i blinde.

   Stud. philol. Harald Bakke skriver i 1912 i sin bok J.N. Wilse, en kulturhelt:

«Det er ikke vanskelig at gjætte hvad det er denne ‹høie Person› har mislikt i Eftertiden i Norge, og hvem han har været. Boken aander helt igjennem av den egte kjærlighet til Norge som er eiendommelig for flere danskfødte mænd paa den tid, og som i Wilse har en av sine bedste repræsentanter. Guldberg hadde magten i Danmark-Norge siden 1772, og han taalte ikke at høre ordet norsk nævne engang. ‹Ingen nordmand er til. Alle er vi borgere av den danske stat. Skriv ikke for de foragtelige Christiania-resonneurs,› skriver han til Suhm. Men Wilse hørte netop til denne foragtelige race, og meget tyder paa at Wilse har hat alt andet end en velynder i ham. Det har da antagelig været Guldberg som har grepet ind, men ved nærmere eftertanke fundet at boken ikke var værd at gjøre slikt væsen av.

    Det er kjent at da Wilse i august 1794 var på besøk på Melbostad på Hadeland, viste han sin venn justisråd Hammer to brev fra stiftamtmann Levetzow. Det første brevet befalte at alle eksemplarer av boken skulle konfiskeres, det andre inneholdt budskapet om at «den rettede Philoneus maatte paa ny trykkes».

   Wilse så opp til nordmannen, hans gjøren og laden, hans liv og virke – og ikke minst hans språk. I Spydebergs Beskrivelse har han med en fyldig ordliste som han kalte Norsk Ordbog eller Samling af norske Ord i sær de som bruges i Egnen af Spydeberg og viidere paa den Østre-Kant af Norge, med Forerindring om Mundarten, samt Tillæg af nogle [af] Egnens Ordsprog og Egen-Navne. Ordlisten hadde han utarbeidet over flere år, og den var også å få «for sig selv». Språkforskere har omtalt den som «den største prenta ordboka for Austlandet». Ivar Aasen (1813–1896) bygde på den da han i 1873 ga ut Norsk Ordbog. Den som ser verdien av det alminnelige språket, ser samtidig verdien av det alminnelige mennesket. Det gjorde Wilse.

   I 1781 hadde Wilse og familien hans bodd fire år i den nye og moderne fløyen i presteboligen. Men Anna Cecilia var fortsatt syk. I august fødte hun sønnen Christian, som døde året etter, tretten måneder gammel. Etter dette ble Anna Cecilia stadig sykere, og 3. mai 1783 døde hun, trettitre år gammel. Jacob Nicolai satt igjen med tre barn, to gutter og en jente. Han sørget over Anna Cecilia resten av sitt liv. For å lette arbeidsbyrdene søkte han seg til et prestegjeld med bare én kirke. I Spydeberg var det tre kirker å betjene.

   Allerede i 1780 hadde Wilse søkt biskopen om en stilling i København. I 1782 søkte han om en underbibliotekarstilling ved Det Kongelige Bibliotek i påvente av prestestilling i København. Den fikk han aldri; til gjengjeld ble han i 1783 inntatt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

   Wilse ble utnevnt til titulær professor i 1784. Samme år giftet han seg med tjuefire år gamle Gurine Marie Morland, datter av prokurator Morland i Rakkestad. Sammen skulle de i løpet av ti år få fem barn, fire gutter og en jente.

   I 1786 fikk Wilse nytt sognekall i Eidsberg, der han hadde en kapellan under seg, slik at han ikke var alene i prestegjeldet. Han flyttet da til Eidsberg prestegård, like ved kirken.

I sin inntredelsespreken i Eidsberg titulerte han forsamlingen «Ælskelige Tilhørere! O, ælskelige Siæle». Dette var ikke tomme fraser; at Wilse var en sann filantrop, går fram av hele hans virke.

Det har fra ulike hold vært antatt at prestegjerningen må ha kommet i bakgrunnen i livet hans. Så langt finnes det ikke belegg for en slik antakelse. Inntredelsesprekenen i Eidsberg representerer hans credo som moden mann. I motsetning til mange andre prester hadde han ikke behov for å svinge svøpen over folk. Tvert imot talte han om hvordan prestene ikke burde oppføre seg dersom Guds ord skulle nå fram til mottakerne. Vi må kunne anta at denne mannen, som uttrykte beundring for den vanlige nordmann, også skjøttet prestegjerningen vel. Det er ikke funnet klagemål mot ham.

   I årene fram til 1791 arbeidet Wilse med publiseringen av Reise-Iagttagelser. I 1791 var han med på å starte Det topographiske Selskab i Christiania. Der var han én av åtte lærde. Han deltok i utgivelsen av Topographisk Journal for Norge, hvor han fortløpende publiserte Eidsbergs Beskrivelse sammen med andre artikler.

I 1793 startet universitetssaken for fullt. Wilse trykket i Topographisk Journal en «Inbydelse til mine norske Medborgere og Landsmænd for med mig allerunderdanigst at ansøge om et Academie i Norge». Møtet ble holdt hos rådmann Moestue i Christiania. Etter tre års debatt avviste København ideen om et universitet i Norge. Debatten stilnet, noe som irriterte Wilse sterkt, og han utga i sakens anledning avhandlingen Den nationale Døsighed og Uvirksomhed, særdeles i de langt fra Hovedstaden beliggende Egne […] i 1797.

Planen og tittelbladet til Wilses universitetsplant, publisert i Altona i 1796

Wilse ønsket seg riktignok tilbake til København for å jobbe tettere med universitetsmiljøet der, men han var fri for både urbant og akademisk hovmod. På tittelbladet til utgivelsen av planene for et framtidsrettet univer­ sitet, Die Norwegische Akademie (1796), skrev han følgende fyndord: Inter Sylvas Academi quaerere verum (mellom Akademos’ skoger griper en sannheten). Altså: Det er på landet og i naturen man kan erkjenne den fulle og hele sannhet.

   Wilse foreslo at universitetet skulle ligge «ute på landet i nærheten av en hovedstad». Han hadde et kobberstikk med en uttegnet plan for en moderne campus med bygninger, hager, idrettsanlegg og «en lille Sø». Den var til seiling og svømming, men skulle ikke være mer enn én alen dyp, slik at studentene ikke skulle drukne.

   For Wilse var pryd og nytte, estetikk og naturvitenskap flere sider av samme sak. Dette synet delte han med Carl von Linné, som i storverket Systema naturae reformerte botanikken gjennom å innføre den binære nomenklatur og gi alle organismer et familienavn og et fornavn på latin. Den første utgaven kom i 1735, samme år som Wilse ble født. Wilse satt med 7. utgave fra 1748 og brukte den i studietiden. Linné var den som systematiserte plantene etter form og støvbærere; Wilse var blant de første som inndelte plantene etter voksested. Betraktingene omkring biotoper gjør at man kan plassere Wilse blant de første økologer i verden.

Wilses eksemplar av det berømte Linnéverket, med egne rettinger og tegninger bl.a. av datterens blomst. Foto: Nasjonalbiblioteket

   Det kan se ut som om Wilse gjennom mange år arbeidet med «den forbedrede Systema naturae». Den interfolierte utgaven Wilse satt med, ga anledning til fyldige notater, siden det var trykk bare på annenhver side. Gjennom hele verket har han på latin skrevet justeringer til Linnés oppsett. Dette verdifulle bokeksemplaret oppbevares på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

   I mai 1796, året etter at deres femte barn ble født, døde Gurine, trettiseks år gammel. Wilse var nå alene med åtte barn. Han giftet seg på nytt tre år senere, med den norske prestedatteren Johanne Marie Grøgaard, som bodde i Kalundborg på Nordvestsjælland og kom opp fra Danmark med båt. Sønnen Nicolai hadde hjulpet til med undervisingen av søsknene inntil han ved århundreskiftet reiste til København for å studere.

   Den 23. mai 1801 døde Wilse av «forråtnelsesfeber», antageligvis tyfoidfeber, sekstiseks år gammel. Han utførte sin prestegjerning fram til begynnelsen av mai. Fire måneder senere kom hans niende barn til verden, en gutt som ble døpt Jacob Nicolai. Wilse ligger begravd på Eidsberg kirkegård.

Wilses patriotiske ytringer er så klare og hans arbeid for utdannelse og likestilling mellom kjønnene så tydelig at Henrik Wergeland løftet ham fram som en viktig forløper til og en nødvendig forutsetning for den liberale grunnloven vi fikk i 1814. Dette skriver Henrik Wergeland om i Konstitusjonens historie, som utkom i 1841. Noen finere bro kan ikke bygges mellom Wilses humanismeprosjekt og grunnlovsbergingen som fant sted i hans gamle prestegård under «Spydebergstatsrådet» i august 1814, da Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter der. Riksantikvaren la denne sammenhengen til grunn for det gjenskapingsarbeidet som ble gjennomført i jubileumsåret 2014. Jacob Nicolai Wilse må regnes som en av våre nasjonale strateger. Han kombinerte et helhetlig vitenskapssyn og en praktisk anvendelse av kunnskapen med et samfunnsutviklende formål. Det pekte, som Wergeland sier, fram mot den grunnloven vi fikk på Eidsvoll.

Spydeberg prestegård sett fra Bjaberg, kobberstikk av Wilse, 1779.

  Gjennom Wilse opplevde folk i lokalsamfunnene at de ble sett, beundret og beskrevet. Dette representerte noe helt nytt i den embetsstaten de hittil hadde kjent. Wilse så at folks seder og skikker, språk og kulturelle tilhørighet var vesentlig for et godt og rikt liv. Når hagen på Spydeberg prestegård nå ligger gjenskapt, er det som et uttrykk for det natur- og humanismelaboratoriet hele Wilses liv og virke kan sies å representere:

   «Du maa fornøye dig i din Tiids Herlighet, og ey misnøyes fordi meget endnu staar tilbage … Opfyld din Tiid og Cirkel med alt det gode du har Evne og Leylighed til, følg og dyrk Geniet, sving dig op over hver Tiids Fordomme og Feyle, elsk din Tiid og dit Fædreneland og glæd dig i dem.»

Wilses emblem om det sanne, nyttige

og behagelige (vakre). Brukt i hans

"Maanedlige Afhandlinger"

med samme temaer.

Litteraturliste:

Asheim, Vidar (1978): Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget.

Berg, Øivind (2011): Spydeberg år 2000. En fremtidsvisjon? Arr. Idéhistorisk tidsskrift       

   4/2011.

Berge, Rigmor (1990): Jacob Nicolai Wilse 1735-1801. En kronologisk oversikt. Upublisert.

Berghaus, Heinrich (1845): Physikalischer Atlas. Verlag Justus Perthes.

Brundtland, Gro Harlem (1987): Our Common Future. The World Commission on Environment and Development. Oxford University Press.

Cassidy, David C (1985): Meteorology in Mannheim: The Palatine Meteorological Society, 1780-1795. Sudhoffs Archiv, Bd 69, hft 1.

Collett, John Peter (2011): Universitetet i Oslo 1811-1870:Universitetet i nasjonen. bd. 1. Unipub forlag.

Collett, John.P & Bjerke, Ernest (red.) (2009): Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1809-1814. Det Kongelige Selskap for Norges Vel.

Eliassen, Sven G. (2004): Østfolds historie. Bd 3. Østfold Fylkeskommune.

Erichsen, John & Skak-Nielsen, Luise (2012): Naturen & Kunsten - landskabshavens kulturhisstorie i Danmark 1780-1830. Forlaget Historismus.

Essen, Madeleine von (1997): Hager til lyst og nytte. Hagekunsten gjennom tusen år. Schibsted.

Federhofer, Marie-Theres (2002): "Værtegn. Om Jacob Nicolaj Wilses (1735 - 1801) meteorologiske notasjonssystem". Nordlit 2002 (11), s. 91 - 102.

Federhofer, Marie-Theres (2003):" Lærd vennskap. Om Jacob Nicolaj Wilses (1735 -1801) kontakt med tyske academia". Burgess, Peter (red.) Den norske pastorale opplysningen, s.79 - 90. Abstrakt forlag.

Federhofer, Marie-Theres (2007): "Dilettantenkultur. Alexander von Humboldts Kosmos-  Vorlesungen. Blechsmidt, S. ed.al. Diletantismus um 1800, s. 323 - 338. Universitätsverlag Winter.

Hemstad, Ruth (red.) (2011): Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie. Novus forlag.

Humboldt, Alexander von (1845-1862): Kosmos. Entwurf einer fysischen Weltbeschreibung, bd. 1-5. Stuttgart und Tübingen.

Langslet, Lars Roar (1998): Christian Frederik. Konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-1845). Cappelen.

Linnaeus, Carl von (1748): Systema naturae. Stockholm.

Lowenthal, David (1957): "G.P. Marsh and Scandinavian Studies". Scandinavian Studies. Vol. 29, No. 2.

Lowenthal, David (1960): The Vermont Heritage of George Perkins Marsh. The Woodstock Historical Society.

Lowenthal, David (2003): George Perkins Marsh. Prophet of Conservation. University of Washington Press.

Lowenthal, David ( 2007): The Spydeberg landscape – a living legacy. Folk og hjem – på gamle og nye tomter. Spydeberg bygdebokkomité, bd 2, s.1659-1665.

Marsh, Georg Perkins (1864): Man and Nature; Or, Physical Geography as Modified by Human Action. University of Washington Press 2003.

Mykland, Knut (1978): Norges historie, bd. 8. Cappelen

Rupke, Nicolaas A. & Wonders, Karen E. (2000): "Humboldtian Representations in Medical Cartography". Mededical History, Suppl. 2000 (20), s.163-175.

Schnitler, Carl W. (1911): Slegten fra 1814. Aschehoug.

Skard, Torfinn (1966): Prestegårdshager I Østfold. Østfoldarv 1963-65. Fylkeskonservatoren.

Skulberg, Olav M. (2004): "On the perception of lichens and landscape". Blyttia 62, s.7-11.

Skulberg, Olav M. (2004): "Karpe- og karussoppdrett. Damanlegget til J.N. Wilse på Spydeberg prestegård". Seminarrapport. Bogstad Stiftelse.

Skulberg, Olav M. (2005) "Cyanobacteria/Cyanotoxin research – looking back for the future".

Environmental Toxicology, Volume 20, No. 3.

Skulberg, Per K. (1985): Context and roots. Heritage Interpretation and Presentation in a     

Municipality in Norway. Proceedings of the First World Congress on Heritage Presentation and Interpretation. Heritage Interpretation International, Alberta Culture and Multiculturalism.

Skulberg, Per K. ed.al. (2003-2009): Folk og hjem – på gamle og nye tomter, bd. 1 og 2.  Spydeberg bygdebokkomité.

Skulberg, Per K. (2003): "Tre store opplysningstidspersoner med skjæringspunkt Spydeberg prestegård: Jacob Nicolai Wilse, Christian Frederik og Karl den XIV Johan. Hvorfor har de så stor overføringsverdi til vår tid?" Seminarrapport, Refsnes Gods, Moss 9.-10.8.2003. Spydeberg, Moss og Askim kommune.

Skulberg, Per K. (2009): Pax scandinavica. Østfold Fylkeskommune.

Skulberg, Torleif  (1949): Kirker, prester, prestegård. Spydeberg bygdebok.

Wergeland, Henrik (1841): Konstitusjonens historie. Guldberg og Dzwonskowski, Christiania.

Wilse, J.N. (1779): Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn I Aggershuus-Stift udi Norge. Christiania.

Wilse, J.N. (1784): "Sur les phenomenes meteorologique". Nouveaux Mémoires de L’Academie Royale des Science et belle Lettres. Årbok 1784 , Preussische Akademie der Wissenschaften, Berlin.

Wilse, J.N. (1787):  "Beschreibung malerischen Aussichten bey Spydeberg in Norewegen". Johann Bernoulli: Sammlung kurzer Reisebeschreibungen, bd. 2, s. 27-48. Berlin und Leipzig.

Wilse, J.N. (1791): Topografisk Beskrivelse av Edsberg Præstegjeld.

Wilse, J.N. (1796): Die Norwegische Akademie. Eckstorff, Altona.